Norsk-russisk kultursenter
Om NRKS Arkiv Galleri Linker  






     

NRKS og Italiensk forening, sept. –07
Artikkel opprettet 18.10.2007

Ludmila Arntsen: Felles arrangement - NRKS og Italiensk forening, sept. –07

I midten av september ringte min venninne Galja og sa litt fornærmet: "Jeg hører at dere skal lage en italiensk aften, og du har ikke sagt ett ord?" "Kjære deg, da" svarte jeg Galja – "Jeg er veldig sorry, men dette er bare for medlemmer, og derfor er det gratis adgang. Det er også et russisk kor som skal underholde der". "Da skal jeg og Rolf bli medlemmer!" sa Galja bestemt. Slik – og uventet lett, skjedde min verving av ekteparet Rasdal som medlemmer av Norsk-russisk kultursenter for året.

På møtedagen måtte jeg rekke to kurs organisert av Norsk-russisk kultursenter: ett i språk og ett i pedagogikk. Da jeg et kvarter for sen kom løpende inn i møtesalen på Frogner (dette lokalet må de holde på!) så jeg Galina og mannen sitte ved bord nummer to fra scenen. De drakk rødvin og klappet etter at endokrinologen Sokolova nettopp hadde avsluttet sitt foredrag. Før den musikalske delen av programmet hadde dr. Sokolova fortalt om sukkersyke. I vårt mette samfunn rammer den til og med tenåringer, for ikke å nevne oss voksne, som kommer fra Landet med de Store Omveltninger. Selv har jeg opplevd hunger to ganger i livet. Som følge av det langer jeg gladelig i meg av hjertens lyst.

Vennene mine vinket meg til seg, og jeg gjorde meg ikke kostbar, men deiset ned i stolen ved siden av Rolf, og jeg så meg rundt først etterpå. Mamma mia! Ved nabobordet satt minst ett dusin ekte italienske mannfolk av min egen alder, men nå var det for sent å velge en annen plass, også fordi Volodja Svetlanov og hans artister kom fram på scenen. De har gått sammen om å lage folkemusikkoret "Kalinka" i Drammen. Uken før hadde jeg snakket med Volodja og konen hans i en kirke i Drammen. Jeg fikk vite at de hadde bodd i Norge over ett år, alt her liker de og har vent seg til, men sjelen ber om russiske sanger! Dette er ikke ekteparet Svetlanov alene om. Det lille damekoret sang harmonisk og fra hjertet. Sant å si rødmet kunst-nerne litt i begynnelsen, men jeg syntes det kledde dem, og vitnet om den medfødte beskjedenheten som bor i den enkle, russiske kvinnen. En høy brunette med sin karakteristiske lue tittet bort på Rolf, og han fortalte meg og Galina om dette, og var strålende fornøyd. Selv likte jeg spesielt landsbytøsen som danset så frivolt. Plutselig ble det klart fra hvilket folkedyp Moulin Rouge i Paris har gravet opp sine sceniske pikanterier. Selv spilte korets leder på et knappetrekkspill, denne ekte bror av den russiske harmonikaen. Gjennom minnet av melodier fra barneårene gjenoppsto sarte linjer fra Jesenin – om heggen, om landsbyen, om den kjære harmonikaen til "taliener-dikteren". Hennes genetiske røtter strakte seg ikke hvorsomhelst, men til det solfylte Italia. Taliener – Italiener. I denne verden er alt forbundet og sammenfiltret. Noen ganger lar man seg ganske enkelt fange av en diva.

Jeg ville ikke si disse banalitetene høyt. Jeg klappet for gjestene fra Drammen etter fortjeneste og ilte bort til bordet med ekte italiensk pizza, italienske kaker med eple- og nøttefyll og ekte italiensk kaffe. Og alle disse livets gleder ble tilbudt oss gratis, som et vennskapelig traktement.

Både kakene og pizzaen var noe vi trengte! Hvis man skal tro kostholdsekspertene, skal det bare smuler til for å legge på seg av pizza. Hvor mye jeg da ellers er varsom med bakverk, la jeg med fornøyelse inn to hele pizzastykker: tynne, fine og luftige som den solfylte luften over Napolibuktens brede flate. Min venninne Galja sa at en slik velsmakende pizza hadde hun og Rolf bare spist én gang før, i Toronto, og senere ikke noe sted. Dit må man reise når anledningen byr seg.

Etter pausen kom sangeren Giuseppe Chiarello fram på scenen. Ham kjente vi igjen fra fjorårets forestilling. Det virket som om sydens sol var reflektert i skinnet fra lakken i gitaren. Hans flaggrøde satinskjorte førte tanken hen på det dype slektskapet mellom det russiske og italienske folk. Og så begynte han å synge! De enkle nordiske landskapene på veggen bak scenen ble fylt med klare farger fra Middelhavet. Om man spurte meg hva jeg savner i Norge, ville jeg svare oppriktig at jeg savner et temperament i befolkningen her - "øynenes villskap og flommen av følelser". Giuseppe ga oss dette i overflod. Publikum trampet og klappet taktfast. De minst tilbakeholdne sang med, de improviserte og prøvde til og med å veive med skuldrene slik som den hjemlige russiske "sigøynerinnen". Etter at Giuseppe hadde framført så lidenskapelig den fengende Funiculi, funicula bøyde Rolf seg mot meg. Han, som ellers er "så rolig som pulsen til et lik" hvisket meg i øret at han svært gjerne ville ha slik musikk ved sin begravelse, og at de frammøtte ved anledningen ble gratis beskjenket med hvitvin. Jeg lovet å sørge for at min venns ønske ble oppfylt.

I pausene mellom sangene fortalte signore Chiarello hvordan han så på den kultur-historiske forbindelsen mellom våre folk. Han fortalte at de italienske soldatene som vendte tilbake fra sovjetisk krigsfangenskap hadde tatt med seg sangen om Stenka Rasin. Den ble utrolig populær i spaghettiens og vindyrkernes land. Han fortalte at tarantellaen og "Kalinka" dannet et slags musikalsk bilde (jeg forstår ikke dette). Italienerne hadde omformet Natalia Rostovas vals fra filmen "Krig og fred" i italiensk stil, og var svært stolte av det. Og til slutt: at navnene til russiske kvinner lød som sang ...

Etter denne informasjonen trakk Giuseppe fram på scenen den sympatiske dr. Sololova og ga henne en tamburin. Han sang "Å Gud, som jeg elsker deg" og det gnistret i øynene hans. Tamburinen klang, hun danset og vugget grandiost med hoftene. Dette virket sterkere enn leksjonen om sukkersyke. Vi klappet lenge og ba om en fortsettelse. Brått var alle blitt så gode, nære og kjære. Rolf tok meg rundt skuldrene og la samtidig hånden på kneet til Galina. "Livet har lyktes" – som vi sier i Russland om lignende tilfelle, da den strenge virkeligheten er trådt tilbake.

Kvelden ble avsluttet med det tradisjonelle lotteriet, som denne gangen overrasket med mangfoldet av italienske gevinster.

Vi gikk hjem i oppløftet stemning. Ved Nasjonalteatret stoppet vi for å se på statuen av Wenche Foss, den var nylig blitt satt opp. Den kvelden minnet den norske divaen granngivelig om en heltinne fra italienske operaer. Hva man enn kan si – kunstens kraft er virkelig mektig!


Ludmila Arntsen, medlem av Russlands journalistforbund.
Overs.: Leif-Victor Oppedal











http://www.aof.no/
   
© Norsk-russisk kultursenter   Web: Roy Carstensen. Oppdatert: 08.04.2018
Norsk-russisk.no bruker cookies for å huske ditt språkvalg på websiden.
Klikk på norsk eller russisk flagg i hjørnene for å velge språk.
OK