Norsk-russisk kultursenter
Om NRKS Arkiv Galleri Linker  






     

Til 65-årsjubileet for Sovjethærens frigjøring av Øst-Finnmark.
Artikkel opprettet 01.12.2009

I de senere årene er det både i russisk og utenlandsk presse skrevet mye om at menneskene ikke må glemme sitt eget lands historie. ”Kjennskapet til forbindelsen mellom historien og nåtiden er svært viktig for formingen av personligheten” Den som ikke kjenner historien, vet faktisk intet”. I denne erkjennelsen har jeg besluttet å publisere dette historiske materialet, og Anastasia Gortner har vært så elskverdig å supplere med den historiske fotografien av flygende stridsvogn IL2M3 som var med på frigjøring av Vest-Finmark i den tiden materialet handler om..

I år er det 65 år siden Sovjethæren begynte på sin offensiv for å frigjøre Øst-Finnmark. Nedenfor kommer noen hovedpunkter i arkivmatterialet som er offentliggjort i boken ”Istorija Norvegii” (”Noregs historie”), Forlaget Akademnauk, Moskva 1985.




NORSK FRIGJØRING I 1945

Norge ble først befridd fra øst. Finland gikk ut av krigen i september 1944. Da ble det gode vilkår for å jage tyskerne ut av de arktiske områdene i Finland, i Sovjetunionen og til sist i Norge.

Kommandoen for styrkene i Den karelske front ga den fjortende arme ordre om å fullføre befrielsen av Petsamo-området og å besette havnebyen Kirkenes. Soldater og offiserer fra første bataljon i det tohundreogfemtitredje infanteriregiment i den førtifemte infanteridivisjon var blant de første som kom inn på norsk jord, den attende oktober. Blant de kraftigste motstandsreirene på venstre flanke av Kirkenesområdet var den nærmeste norske bosetningen Tarnet. Her ville hitlerstyrkene stanse den sovjetiske framrykningen for enhver pris. De hadde laget en dødssone rundt området.

Ved slutten av den tjueandre oktober hadde den førtifemte og den fjortende infanteridivisjon besatt Tarnet og lå i stilling mellom Storbukt og Karpbukt. Den tjuefjerde oktober begynte forbitrede kamper foran det forsterkede Kirkenes. Natt til den tjuefjerde oktober forserte sekstiførste infanteriregiment Jarfjord og opprettet brohode på vestsiden. Nordmennene på stedet skaffet alle de båter de kunne rå over til transporten. I bukta Holmengråfjorden ble det ilandsatt marinetropper for å støtte den fjortende arme.

Okkupantene brukte ”den brente jords taktikk” og brente ned mesteparten av bygningene, broene og andre anlegg. Hitlerfolka og kvislingene satte i gang en heftig antisovjetisk propaganda for å skremme befolkningen. Den tjueåttende oktober ga Hitler ordre om å tvangsevakuere hele Finnmarks befolkning og å forvandle hele området til en dødssone ”for at russerne ikke skulle kunne bite seg fast”. Trass i den antisovjetiske skremselspropagandaen ville mange nordmenn ikke la seg evakuere. De gjemte seg i fjellhuler og gruber, og ville ikke forlate sitt barske fedreland, selv nå foran polarnatten. Femti tusen innbyggere ble jaget mot vest, men tjuetre tusen klarte å berge seg unna tvangsevakueringen.

Da tyskerne trakk seg ut av Kirkenes, ville ledelsen ødelegge grubestollene og begrave levende de 3500 sivile som hadde gjemt seg der. Da ba nordmen-nene Den røde arme om hjelp. Det ble straks sendt en oppklaringstropp fra den sekstifemte infanteridivisjon. Ved daggry den tjuefemte oktober gikk troppen uventet til angrep på tyskerne og slo dem ned. Det var mange kvinner og barn i gruben. Nordmennene omfavnet og kysset sine befriere med tårer i øynene.

Da de sovjetiske troppene hadde befridd Kirkenes og Neiden og hadde nådd Korsfjorden, hadde de løst den oppgaven de var pålagt. Den fjortende arme la seg i forsvarsstilling fra den 9. november.

Befolkningen i de befridde områdene tok imot soldatene i Sovjetarmeen med stor varme og glede. Den sydnorske illegale avisen ”Siste nytt” skrev: ”Nå har et nytt liv begynt i Kirkenes. Befrierne er blitt møtt med en veldig glede, og det er blitt de allerbeste forbindelser mellom russere og nordmenn”.

Befolkningen i de befridde områdene befant seg i en alvorlig situasjon. I den strenge polarvinteren var mange uten tak over hodet, og uten forsyninger, brensel eller transport. Her kom sovjetledelsen nordmennene til hjelp. Det ble straks satt i gang tiltak for å ernære befolkningen i Finnmark. I 1944 oppsto en epidemi av difteri og dysenteri blant befolkningen i Nord-Norge, med smitte fra tyskerne. Ledelsen i den fjortende arme traff øyeblikkelige mottiltak. Det ble åpnet 6 nye sykehus, og alvorlig syke nordmenn ble behandlet i militære sykehus.

Boligsituasjonen var spesielt alvorlig. Kirkenes var totalt nedbrent. I Sør-Varanger var halvparten av husene ødelagt, og i byene Vadsø og Vardø henholdsvis 65% og 85%.

I Petsamo-Kirkenesoperasjonen var de sovjetiske tapene femtentusensju-hundreog syttitre drepte og sårede soldater og offiserer, og på norsk jord totusenetthundreogtjueto.

I samsvar med avtale hadde den sovjetiske ledelsen det fulle ansvar i den befridde norske sonen og hjalp nordmennene med å etablere egne selvstyreorganer. På kort tid reparerte sovjetiske ingeniørtropper de ødelagte kaiene i Kirkenes, Tarnet, Jakobsnes, Vadsø og Båtsfjord. I Kirkenes reparerte de vannforsyningen og telefonstasjonen. Det ble fjernet femten tusen miner fra bygninger, kaier og bedrifter. Det ble gitt undervisning og vist filmer for sivilbefolkningen. Soldater og offiserer ga populære konserter og fremvisninger for nordmennene.

Norske avdelinger under midlertidig sovjetisk kommando patruljerte ingen-mannsland og angrep tyske kommunikasjonslinjer i de siste krigsmånedene. Det var også norske styrker i de tomme områdene vest for de sovjetiske linjene.

Tyskerne, kvislingpolitiet og kvislingmilitsen (kalt ”hirden”) kapitulerte uten kamp. Den åttende mai kom en alliert misjon til Oslo, og samme kveld mottok de en formell kapitulasjon fra den tyske øverstkommanderende, general Böhme. Milorgs undergrunnsarme på førtitusen mann tok på seg oppgaven å holde orden. Den forhatte ”reichskommisar” Terboven sprengte seg selv i luften. Det norske folks bødler – de norske politisjefene Jonas Lie og Rogstad og de tyske Rediess og Fehlis tok sine egne liv. Forrederen Quisling overga seg, og endelig kunne nordmennene feire befrielsen og møte den freden de hadde lengtet etter så lenge.

Kompilert av Raisa Cirkova

Oversatt av Leif-Victor Oppedal








http://www.oslo.kommune.no/
   
© Norsk-russisk kultursenter   Web: Roy Carstensen. Oppdatert: 08.04.2018
Norsk-russisk.no bruker cookies for å huske ditt språkvalg på websiden.
Klikk på norsk eller russisk flagg i hjørnene for å velge språk.
OK